Trenger en klapp på skulderen
Ups for en dag! Super dag på jobb, maaaange konstruktive møter og super digg workshop – endatil tid til lunsjcardio imens jeg snakket inn manuset på et kurs på iPhonen.
Så var dagen over, og nesen gikk mot trening. I bilen kom sangen som har brent seg fast i hodet mitt under LoadedCup forrige helg. Den gir meg rett og slett mixed feelings….. Ikke pga teksten :) Men på grunn av den ville blandingen av stolthet av å stå på scenen der og vise frem jobben jeg har gjort, og skuffelsen av å ikke komme høyere opp.
Så kom tårene. Hjelpe meg. Hormonene spiller på alle strenger for tiden. Høy og lav på 2 sek. Trengte rett og slett en klapp på skulderen og en tommel opp. Kunne der og da betalt en milion for oppmuntrende ord og gode tilbakemeldinger på fysikken min.
I det ene øyeblikket drar jeg meg ned i negative tanker om meg selv, i neste får tankene meg til å dra meg opp igjen, gi ny motivasjon til å bygge på videre og ikke gi meg med dette. Så går jeg i kjelleren igjen og tårene triller stille under tricepspress igjen, for så finne meg selv ta en ekstra 30 minutter med cardio på mølla. Yepsann :)
Det er akkurat det plinger inn meldinger fra noen som bryr seg – som en tankeoverføring. Som selv er i situasjonen og vet hva det går i. Aldersforskjellene og kjønn spiller ingen rolle da. Opplevelsen er den samme og vi deler og støtter. Ler av hverandres fortvilelser.
Så kommer jeg hjem, og hva skjer? Jeg kommer hjem og finner meg selv snakke med min bedre halvdel om videre bygging og satsing.
Hjelpe meg for en berg og dalbane! Blir ikke klok på meg selv. Skåler for dagen med grønnsakssmoothie :)
