-
Hverdager som suger…
Hmmm, det føltes rart å skrive.
Faktisk helt fremmendt.
Men måtte bare skrive det og kjenne hvordan det var.
Poeng:
For meg som er frisk og rask er det ikke lov å skrive slikt mener jeg.
Klart hverdager kan være mer eller mindre bra, men vi velger jo selv! Og ikke minst: påvirker jo mye selv!
Så om vi kjenner etter er det sykt digg å våkne til en ny dag. Gå på den samme jobben. Spise den samme maten. Trene på det samme treningssenteret. Og dra hjem til de daglige pliktene og den samme sofaen.
Og dersom vi ikke liker det, er frisk som en fisk og kan gjøre noe med det så er det bare å ta action.
Som jeg gjør nå med ett par ting med hverdagen min som jeg ikke er happy med. Som gjør at jeg ser i blikket mitt på alle bildene at det preger meg.
Og i mens jeg venter på at handlingene mine for målet skal føre til endringer så gjør jeg hva jeg kan for å nyte hverdagen.
For det er jo hverdager det er mest av <3
-
Hvorfor trene når man ikke har energi?
Etter en hektisk, intens, men meget spennende lang dag på jobb i går, med nydelig vårsol stekende på kontorvinduet, for lite søvn, vann og for mye kaffi, fristet sofaen av alle ting framfor trening.
Med tanke på at jeg hadde en heavy benøkt i vente kjente jeg at jeg rett og slett ikke hadde energi nok til det. En rask gjennomgang av ukesplanen min i hodet hjalp meg til å se at jeg hadde mulighet for å bytte om på type trening. Å kutte er aldri aktuelt så lenge jeg ikke er syk.
Slik ble det cardio istedet for styrkeøkt. Jeg sparket meg selv slik i baken, og dro med meg min beste venn på en real lang tur i stedet. Super bikkja ble også med.
Nå er ikke dette en type aktivitet som krever det helt store annet enn viljen til å gå ut i stedet for å finne sofaen, men hva er det som gjør at jeg velger bevegelse fremfor å la sofaen og trøttheten vinne?
- Er det fordi jeg er gær’n?
- Fordi jeg har latt treningen ta overhånd?
På ingen måte!
Det er rett og slett fordi jeg har erfart, og slik vet, at for meg gir det uendelig med verdi!
- Verdi for hodet, at jeg føler meg opplagt til å yte maks på jobb.
- Verdi for kroppen, som slik får bevege seg når den ellers er så stillestående på jobb, og lang biltur til og fra.
- Verdi for humøret mitt, som gjør meg happy og energisk, og som slik gir meg overskudd til å dele av meg selv til mine nære og kjære.
- Fordi det er min type rom for mindfullness der tankene får flyte, og faktisk finne gode løsninger for utfordringer som venter
Derfor gjør jeg det isteden for å droppe, eller utsette.
Så lenge jeg ikke er syk gjør dette ingen skade. Faktisk gav deg med frisk luft i lungene, påfyll av energi og videre en herlig etterlengtet god natt med søvn.
Derfor trener jeg selv når jeg TROR jeg ikke har energi nok.
-
Ingen tvil om hvem som er sjefen!
Vilje er mennesket kraft til å styre sine handlinger uten påvirkning fra andre.
Jeg er glad jeg har utviklet en sterk vilje. For i dag hadde jeg virkelig behov for den for å komme meg gjennom styrkeøkten.
Mange tror nok at jeg aldri har problem med å komme meg på trening, men saken er at jeg skiller mellom lyst og vilje, der jeg lar viljen være sterkere enn lysten.
Klart, jeg har ikke mange dager uten lyst på trening, men når manglende lyst først er til stede er den ikke akkurat lite sterk kan man si.
Men da bestemmer jeg meg for at viljen skal ta over. For jeg har jo satt meg ett mål som jeg vet er viktig for meg. Viljen får meg igjennom treningen, som i dag. Og det herlige er jo at jeg vet at for hver gang jeg lar viljen vinne over lysten så får jeg enda sterkere vilje.
-
Ja, ja!
Så måtte det gå som det gikk. Etter gårsdagens innlegg var jeg med super godt mot selv om jeg våknet og kjente meg alt annet enn kvikk. Her skulle det jobbes! Tankens kraft skal man jammen ikke kimse av, og i alle fall ikke viljen! Lar bildene tale for seg hvordan dagens trening ble – og jammen la det seg ikke inn en endring i kosten også ;) Morgendagen skal IKKE bli noe dårligere!
-
Har ikke troen…..
I dag har jeg ikke troen. Troen på at jeg kommer meg i mål.
De sier at vekten ikke har noe å si siden jeg går inn i cm mål. Ja, jeg perser og har veldig gode treninger. Ja jeg kan se at det har skjedd noe.
Men på den ene skulderen sitter det likevel en liten dærsken og roper med høy stemme at denne gangen taper jeg kampen. I dag har stemmen hans overtaket. Hjelper ikke å se på bilder en gang. Får bare en klump i halsen av det. Klump i halsen fordi jeg av bildene kjenner hvor lyst jeg har og hvor deilig den følelsen er når man står der på scenen. Men jeg får ikke troen på at jeg kommer i mål tidsnok av det.
-
Bare si det, det motiverer meg :)
Vet du hva som motiverer meg mer enn noe annet? Når noen sier at det går nok, men det skal holde hardt…… Skal noe til å få fettprosenten og målene lik som eller bedre enn sist…… Du av alle kommer deg nok på scenen igjen nå, men ikke i samme form…… Synest ikke du er fin med så kraftige armer…… Kan du ikke bare ta deg en skål is da? Ødelegger nok bare for en liten cm bak øret…..
Eller når du er på fest med venner uten å skåle med vin i glasset, og uten å spise fra kakebordet, og de andre ser på deg og snakker til deg som du har en sykdom som snart går over, type: «stakkar, du må ha det helt forferdelig, ikke lenge til du kan spise hva du vil, så kjedelig dette må være for deg». Hva? Spiser jeg noe jeg ikke vil? Kan man ikke kose seg og ha det gøy uten snop, kaker og vin?
Dette er mitt liv. Dette er mitt valg. Jeg setter utrolig pris på all omtanke. Men jeg trenger den ikke, for jeg lider ikke. Jeg er frisk som en fisk :)
Jeg har det tøft innimellom, men da er det ikke medlidenhet jeg søker. Hvorfor skal jeg søke det? Er jo selvvalgt dette!
Det jeg vil ha er et spark i baken og en klem, med kommentar om at dette kommer du til å klare så bra som bare det, men du må gi alt. Og litt til….
Jeg vil ha ærlige ord fra coach om formen, jeg vil ikke høre fra han at jeg ser bra ut dersom jeg ikke gjøre det ut fra den målestokk som kreves til konkurransen. Dette vet mine støttespillere. Ikke noe motiverer meg mer enn å ha noe å jobbe mot. Men selv skepsisen jeg kan glimte fra coach sine øyne gir meg motivasjon i bøtter og spann, og til å løfte litt tyngre vekter på neste sett.
Ikke sikkert jeg når mitt mål om NM denne høsten, ja jeg er klar over at kroppen kom vel sent igang. Men om det er ikke blir NM, nei vel, så har jeg ikke kastet bort tid likevel! Uansett har jeg hatt fremgang og utvikling. Og ikke minst; levd livet slik jeg liker å leve det og som min familie aksepterer fullt ut. Dette er vår hverdag så lenge det bare handler om prioriteringer. Ikke en unntakstilstand selv om konkurranse fokuset ikke vil være der for alltid.Sånn, måtte bare få det ut :) Og møter du meg og vil meg vel, så sier du til meg med glimt i øyet: «tok du 14 og ikke 12 kg på skulderpressen i dag da?» DA tenner du gnisten i meg og gjør min dag super :)
-
Hva gjør jeg når jeg ikke vil
I går hadde jeg en skikkelig unntaksdag som jeg heldigvis bare har et par av i året: jeg orker ikke tanken på å gå på trening. Hva som gjør det aner jeg ikke, skylder på feriemoduset, men det får meg da til å tenke på hva det er som gjør det.
Det handler ikke om motivasjon, eller at hodet ikke vil. For jeg gjør det likevel. Gutta måtte dra meg med, men jeg strittet ikke imot, men det kom noen gloser om at jeg ikke orket. Da spurte min mann om vi skulle snu, men da kommer det et kontant nei: ikke aktuelt å droppe.
Det er vel det som er en form for dedikasjon. Man går for det man bestemmer seg for fordi man vet at det er viktig for en. Vi gjør mye i livet vårt som vi ikke alltid synes er like kjekt. Dersom man alltid skal følge lystene sine vil det fort gå gale veien. Man må pushe seg litt av og til for å komme dit man vil.
Det ble en super god trening. Jeg klarte endatil å ta skikkelige og mange dips igjen. Armen min er på plass igjen. Godt.
Mine øvelser:
- Brystpress med hantler
- Flyes med kabel
- Flyes med hantler på skråbenk
- Dips
- Tricepsøvelse nedtrekk med tau
I dag er det derfor en god dag og jeg er tilbake på sporet. Dette er meg :)