Har du overhørt noen snakke negativt om deg? Har du venner som ikke heier på deg, men snakker ned direkte til deg om det du lykkes med? Da har vi noe felles. Noe lite kjekt.

Jeg tok ikke til motmæle. Så kjære deg, ikke gjør som meg!

En god måned etter sist konkurranse stod jeg en morgen i dusjen på SATS, og var I godt humør etter en super treningsøkt. Jeg overhørte så en samtale mellom to voksne damer som snakket om hun voksne bikinifitnessdamen som de mente hadde lagt på seg, med kommentar om at «ja, så lenge varte den fitnessformen»!

De så ikke meg før etterpå. Jeg sa ikke noe til de. Så ikke på de en gang. Men jeg angret ganske raskt. Ikke fordi jeg ble så innmari lei meg der og da, men fordi jeg ikke fatter hva folk klarer å lire av seg om andre i det offentlige rom.

Ikke alle mine venninner heier på meg når det kommer til fitness-satsningen min, mitt valg av livsstil eller bloggen. Jeg trenger ikke at de gjør det. Jeg trenger heller ikke at de skal forstå meg. Men jeg forventer at de aksepterer den og meg for det. I alle fall ikke snakker meg ned når vi møtes. Men jeg har ikke alltid kommet unna det.

Det verste er når en venninne selv tar initiative til å gi meg en tilbakemelding jeg ikke har bedt om, som handler om ting jeg gjør og har i livet mitt – og som er viktig for meg. Meninger som at jeg er et dårlig forbilde for mine barn og deres venninner med mitt mat og kroppsfokus, om skrivefeil i innleggene mine på bloggen, hvor lite interessant og verdiløst det er å skrive om noe så selvsentrert, hvor fordummende det er å skrive blogg, hvordan jeg med den bestemmer hvordan andre skal leve sitt liv (som i seg selv viser at de ikke leser bloggen min) osv. Heldigvis kan jeg telle disse negativt ladede samtalene «på 2 fingre», men likevel er det venninner som jeg ser på som nære. Disse ordene stikker derfor meget dypt, og sitter igjen lenge.

Man gjør seg selvsagt noen tanker om dette da virkelig er venninner. Har noen stått en meget nær over tid er det jo ikke bare bare å stryke noen av listen heller. Det hele må settes i perspektiv. Konstruktive tilbakemeldinger er en god ting, spesielt fra noen som står en nær. Men tilbakemeldinger skal gis når man blir spurt om det. Også mellom venninner. Eller?

Jeg tror dette handler mest om en missforstått åpenhet og ærlighet som liksom skal være mellom gode venner. Ingen stengsler om hva som kan og skal bli sagt, men kjør på med direkte tale «over en kaffikopp».

Jeg har garantert vært på den grensen selv når jeg har blitt for ivrig. Stolt for mye om at den andre forstår at intensjonen er god. Men her må man være varsom. Veldig varsom.

Det går en hårfin grensen mellom å være ærlig fordi man vil hjelpe noen, og ærlig som fører til at man trakker noen ned. Det er det siste jeg vil til livs, og som jeg selv har blitt mer og mer bevisst på. Man har følelser for det som blir sagt, selv om man er gode venner. Dette er nok noe vi alle må jobbe med – mer eller mindre.

Jeg er veldig opptatt av å gi andre, og spesielt de jeg er veldig glad i, en second chance. Ingen av oss er feilfri. I alle fall ikke jeg. Heldigvis har jeg også flere venninner, som enten har gjort samme valg for livsstil eller som fullt ut aksepterer og gir tommel opp likevel. Venner som viser en umåtelig raushet og støtte samme hva, og som er der selv når man har gjort noe dumt. Jeg elsker ordet `unconditional`. Det ordet sier alt om hva vennskap skal og bør være.

Uansett – jeg angrer på etter disse episodene med venninner og ukjente at jeg ikke tok til motmæle, og ga beskjed hvor mye jeg ble såret. Hadde de da beklaget skulle jeg vært den første til å ta imot unnskyldningen og fortsette positivt videre.

Så dere, ikke gjør som meg. Føler du deg tråkket på: si ifra. Det styrker både deg, den andre – og vennskapet <3.