I dag har jeg kjent veldig sterkt på ensomheten og invidiualismen i denne sporten min.

Når man bruker så mange timer i uka på trening må man jo tenke effektiv rundt det, ikke bruke mer tid enn nødvendig ved å fokusere på det man skal gjennomføre. Det er ikke til å legge tvil på at det er mange timer på trening «alene», med musikk på øret og fokuset på utførelse av øvelsene.

Jeg har jo mange folk rundt meg på senteret, og alltid mange super blide, interesante og hyggelige folk å snakke med. Men det er likevel noe eget med å trene med kjente og kjære, som kan pushe hverandre, smile til og le og skravle til mellom settene.

Heldigvis har jeg gode team venninner. Vi møtes jo så snart det er anledning for det, men vi har jo alle ulike rutiner og rytmer – og andre ting som engasjerer oss så det blir jo ikke SÅ ofte.

Så snufs, i dag har jeg vært litt trist og lei – men det gikk heldigvis fort over! For hjemme er jeg så heldig å ha en hund som aldri sier nei til tur. Dessuten ser min kjære raskt at jeg trenger litt puff i baken jeg også. Så i kveld la han løpeturen sin på hylla, og ble med meg på cardio istedet – og smilet er på plass igjen :)