Jeg har bestemt meg. Bestemt meg for å slippe kontrollen og overlate den helt til noen andre. Jeg har en drøm og skal jeg oppnå den må jeg stole på de som er rundt meg og som kan dette bedre enn meg. Jeg vet at den viktigste støttespilleren i denne delen av meg kjenner meg så godt nå at han vil holde meg i hånden hele veien med all sin kunnskap, og backe meg opp når tvilen og frykten av å ikke vite hvor dette ender, eller kanskje også når jeg ikke liker det som skjer, skjer. Men jeg vet jo ikke. Har ikke gjort dette før. Vet bare at jeg ikke liker tanken på prosessen helt, men elsker tanken på hvor prosessen kan føre meg. DERFOR er jeg villig til å tørre. DERFOR er jeg villig til å kanskje ende med å innse at jeg feilte. For målet helliggjør jo middelet sant?

Jeg hopper i det. Med et smil.

Kan ikke risikere at jeg angret på at jeg ikke prøvde. Har bare et liv.