-
Aldri for seint!
Min viktigste erfaring etter de 3 siste ukene er veldig personlig, og har vært en liten seier for meg. Nemlig ikke å bli gretten eller stressa fordi ukene går, og jeg ikke får gjort det jeg liker aller best: jobb og trening.
Det sier meg noe man egentlig vet; at man utvikler seg hele veien, og lærer seg å mestre utfordringer med sin egen personlighet bedre og bedre etter hvert som den blir utfordret.
Jeg har heldigvis blitt mye bedre, og magen har begynt å ville ta til seg maten jeg gir den. Men vil nok ta enda litt tid før jeg er helt i balanse igjen, og jeg kan ikke huske når jeg har sovet så mye som jeg har gjort i det siste. I dag kjente jeg meg ganske så pigg, men en gåtur i frisk høstluft gjorde meg helt utslått og jeg «fant jeg meg selv» sovende på stuegulvet av alle ting.
I morgen blir det å prøve seg på jobb igjen, og det gleder jeg meg til! Og lysten på styrketrening og få litt pump i musklene igjen tror jeg også må til gitt – smiler i alle fall bare av tanken <3
Og med i matboksen skal jeg ha med kesam, bær, mandler, egg, salat, pasta …….akkurat som matboksene er når jeg er onseason. For det er slik jeg lever og spiser uansett :)
Du vil kanskje også like
For en start!
Motivasjon + progresjon = lykkelig :)
Slik demper jeg søtsug!
-
Fitness-snakk uten tårer!
Yeah – det skjedde! Jeg førte en samtale med en venn om NM og mine opplevelser rundt konkurransen uten å bli rørt, tårer i øyekroken eller få klumpen i halsen! Kjente faktisk på at jeg mer angrer på at jeg ikke hadde meldt meg på Arnold i Barcelona, eller en annen konkurranse, denne sesongen. – Og ja, det er nå for seint siden konkurranseformen er gone ;)
Ikke spør meg hva som gjorde at jeg denne gangen var mer på tuppa enn tidligere – klarer ikke sette ord på det. Jeg gnurer ikke så mye på det heller for å finne ut, men tror det handler mye om skuffelse. Så får jeg leve med at jeg for en gangs skyld innfinner meg med å tro og ikke analyser det hele videre til jeg vet faktisk er helt sikker på grunn (ett av mine viktige prinsipp å ikke skulle tro men vite).
Hverdagen er så mye viktigere, og livsstilen lever jeg jo. Og hvem vet – kanskje jeg bestemmer meg for å oppleve det igjen, og da på håper jeg om såp at det blir på den gode gamle Evy måten.
Uansett mener jeg at det er viktig at teamene og coachene som har fulgt en på reisen er opptatt av dette; å sikre at utøverne blir fulgt opp også i etterkant av konkurransene. For dette handler ikke bare om fysikk, men minst like mye om psykologi. Ikke alle reagerer på samme måte, men det må man vite og tilpasse, ikke anta og overlate fullt og helt til den enkelte utøver å fikse selv. Her kan klubbene nok bare bli bedre ut fra hvor mange ganger jeg selv har blitt kontaktet av andre utøvere i andre klubber fordi de har behov for å snakke med noen som har erfaring. Fitnessmamma som de kaller meg <3 De spør faktisk: jeg føler og har det slik – er det normalt? Ergo er det ikke alle som tørr å formidle dette heller til sine team og coacher, derfor mener jeg at det må ligge på coachene sine skuldre å ta en oppfølgingssamtale med utøverne om dette når konkurransen er over. For å vær på den sikre siden og gi råd der det er behov for støtte og hjelp. Jeg er godt voksen og klarer å ta grep selv, men mange er veldig unge og har ikke samme livserfaring. De må vi ta vare på – rett og slett.
Men jeg sier ikke dette for å sette sporten i ett dårlig lys – dette er som med de fleste faser i livet som går opp eller ned. I seriøse idretter er jo debriefing en del av pakka. I noen team er det det, men andre ikke. Jeg ønsker at Fitness skal være en slik seriøs sport.
