I dag var det helt pyton å stå opp da klokken ringte 04:00. Tett i nesen. Trøtt som bare det. Morgencardio ventet. Men jeg kom meg opp.

Inntok frokosten i sofaen av alle steder (den får bare besøk av meg i helgene :), og snorket meg så videre til SATS. Der endret alt seg.

Ikke bare fant jeg en meget god venninne der, men hadde også en super økt for biceps, triceps, bakside arm/skulder. Og en ting til: ENDELIG kom jeg meg på møllen igjen! :)

Tidligere var jeg og møllen verden beste venner, men etter sommerferien sa det stopp. Jeg er en av de som rett og slett har løpt så mye på mølle at jeg har fått det langt opp i halsen. Jeg har siden sommerferien hovedsaklig kjørt intervaller og cardio ute.

I dag bestemte jeg meg: get the shit done! Og vet du hva – det ble tidenes økt. Motivasjonen min overvant hodet mitt som sa: nei nei nei!

Lykkefølelsen var til å ta og føle på, og jeg begynte å tenke: hvordan kan progresjon umiddelbart gi en så inderlig motivasjon, og videre ubeskrivelig lykke??!!

Nå var ikke den fysiske dørstokken for meg å komme på møllen noe å snakke om, men den mentale sperren skal jeg lover dere var BIG TIME!

Det å komme over denne barrieren, og gi meg selv den progresjonen mentalt sett som jeg trengte, ga meg etterlengte nytt påfyll av energi! En ny sevtillit til at jeg vil klare jobben som de siste 9 ukene før konkurransen krever av meg.

Progresjon gir selvtillit!

Så dagen i dag skal jeg tenke tilbake på neste gang hodet mitt prøver å si nei :)