I dag sa jeg det – ikke høyt – men inni meg for første gang siden 08. mars 2013 (det er den første dagen på min vei til fitness).

Jeg sendte en melding også til en teammate, og sa at jeg hadde tenkt tanken. – Men bare tanken. For da jeg sa til meg selv: «Si det høyt da», så fikk jeg helt hetta. Hetta av å i det hele tatt kunne ha slike tanker, selv om det bare var for noen få minutter.  Da kjente jeg hvor stor del av meg dette har blitt, som en hobby og som en livsstil.

Hva som gjorde at tanken kom akkurat i dag veit jeg faktisk ikke. Ikke er jeg inne i en dårlig periode heller med hverken kost eller trening – heller tvert imot!

Tror det rett og slett var følelsen av å ikke rekke over alt som jeg kunne tenke meg, og burde gjøre i dag. For dette handler om knall harde prioriteringer. Prioriteringer som vanligvis ikke kjennes feil. Men i dag var det nok følelsen av å ikke strekke til som ble litt sterk. En følelse jeg ikke liker å kjenne – nok som de fleste andre.

Så nå setter jeg bare opp giret litt, og rekker nok det jeg virkelig må.

Trene skal jeg iallefall.

For jeg gir meg ikke.