Jaja, da har jeg opplevd det også. Å bli oppsagt. Over 7 års utdanning og 15 års arbeidserfaring hjelper lite når oljeprisspøkelset farer over byen. Det eneste positive med denne opplevelsen er at jeg som HR rådgiver blir en erfaring rikere; å kjenne selv på kroppen hvordan det er å få den kjipe beskjeden om at «vi ikke lenger har bruk for deg og din kompetanse». Dette er en erfaring som blir gull verdt å ta med seg i HR arbeidet videre, om jeg flere ganger skal sitte på arbeidsgivers side av bordet i en slik situasjon.

Ledere går rundt hvite i ansiktet og utslitte etter timer med vurderinger av sine ansatte og kollegaer frem og tilbake – hvilke kompetanse skal man beholde og hvem må gå. Så er det alle samtalene som skal planlegges der ord skal vektes på gullskål. Budskapet er klart, men vanskelig å formidle. Her er det viktig at ikke noe er overlatt til tilfeldighetene – i respekt for den utsatte medarbeideren.

Lederne har en tøff jobb de har min fulle sympati, men det kan ikke måle seg LITT med hvordan den oppsagte medarbeiderene har det.

Nedbrutt selvfølelse, bekymringer for økonomi, ansvar over familie og forpliktelser…….Midt opp i alt møter man forventninger og vel mente ord om å brette opp armene og gi alt i oppsigelsestiden. En oppsigelsestid som for mange gjerne strekker seg over  3 måneder etter den grusomme beskjeden. Dette i plikt og ansvar overfor bedriften, de kollegaene som fortsatt har jobb, og ikke minst for lønningen man tross alt får utbetalt i oppsigelsestiden. Klarer man i tillegg å smile og holde leveransen oppe får man et ekstra klapp på skulderen for god lagånd.

Men hjertet til den oppsagte gråter, og fortvilelsen over å være overflødig er til å ta og føle på. Egentlig vil man bare gjøre en ting: snu seg rundt og ja, kline til med en strak høyre. – I ren fortvilelse.

Jeg har en sterk faglig mening om at arbeidsplikten burde utgå for de oppsagte som ønsker det, og lønnen bestå, i slike faser. Som en «belastningsbonus» på linje med ledernes «resultatbonus». Dyrt for bedriftene ja, men situasjonen er uansett dyrere for den som sitter der med skjegget i postkassa.

Dette er lite kjekt. Det påvirker meg selvsagt, helt klart, men den største skuffelsen har lagt seg hos meg nå. Man må rette seg opp i ryggen, og holde hodet så klart som mulig. Ikke snakk om at dette skal få påvirke meg mer enn nødvendig.  Jeg skal fortsette med å levere mitt beste ut fra situasjonen til siste dag.

For noen der ute må vel ha bruk for en høyt utdannet, meget erfaren, og ikke minst energisk medarbeider :)