Å mimre er ikke alltid like dumt.

Men når man starter å mimre er det vel fordi noe i magen gir oss ett hint, eller?

Ikke vet jeg, men i går tenkte jeg sykt mye på fitnessreisen min.

Og det beste: jeg tenkte ikke på den siste runden negativt!

Faktisk falt en ukontrollert tanke inn i hodet mitt der i mimringen. Og den sa:

Skal vi kjøre en runde til?

Nå har jeg INGEN planer om det i det hele tatt selv om jeg fremdeles trener for  bygge fitnesskroppen.

MEN mimringen min traff en nerve tydeligvis. Og det beste:jeg ble ikke lei meg, fikk ingen blanke tårer.

Nei, JEG SMILTE!

Smilte og fikk godfølelsen I MAGEN!

Seier. Rett og slett seier. Etterlengtet følelse.

Om det var en forbigående greier? Aner ikke. Men likte det. Likte at jeg er på vei til å fordøye det hele, og ikke bare bli lei meg rundt det.

Selv om det å bli lei seg for en finaleplass og bedre plasseringer helt kokko.

Umulig og forklare og jeg skal ikke forsøke meg på det nå.

Men uansett.

Jeg traff en god nerve i går, OG jeg likte det.

Så får vi se :)