Skuffet over meg selv…

Sitter her i sofaen en lørdagmorgen, med en klump i halsen som jeg har hatt siden i går. Er rett og slett skuffet over meg selv.

Det høres kanskje arrogant ut om det missforstås det jeg sier nå, men jeg er vant til å få gjennomført det jeg ønsker så lenge det handler bare om meg selv og egne prioriteringer.

Derfor, i dag når høstens konkuransesessong i fitness starter denne helgen er jeg helt på tuppa over skuffelse. Skuffelse for at jeg ikke er en av de som står på scenen. Har kjent kribblingen i kroppen siden i går, og våknet med den samme i dag. Hører stemmen fra coach som minner meg på å lande litt så jeg får spist de få korna med mat før scenen, kjenner lukten av spraytan bare jeg lukker øynene, god stemningen backstage når vi står det kliss nakne til tørk og spøker og ler om hvor gærne vi er. Fellesskapet, spenningen, stoltheten over å ha klart noe man har jobbet så innmari hardt for over lang tid. De gode klemmene fra de andre utøverne, konkurrenter men likevel så sterke bånd fordi vi gjør noe som krever 150% av oss, og som man bare må oppleve hva kreves for å forstå. Dette er mestring på høyt nivå. 

Så nå er skuffelsen her over at jeg rett og slett måtte innse at det var galskap å kombinere ny jobb med konkurranseinnspurt. Selv om jeg er dreven i konkurranseforberedelsene, og det å gå på hard diett,  hadde det blitt for mye sammen med alt det nye. Likevel stiller meg spørsmålet hele tiden, hadde jeg klart det? Det fordi jeg er så vant til, og ikke minst elsker, å pushe grenser for meg selv. Kjenne hva jeg kan mestre.

Så sliten jeg har vært denne uken av alle nye inntrykk i den nye jobben, selv om det er ubeskrivelig kjekt, har jeg fått mer enn nok med bekreftelser at jeg nok hadde fallt ut for stupet om jeg hadde gått for begge deler – men det er akkurat det. Følelsen av at jeg faktisk ikke hadde klart å kombinere alt det jeg så gjerne vil gjøre. Det er der jeg skuffer meg selv. 

Men jeg velger å snu på den følelsen i dag. Jeg skal ta det som en bekreftelse på at ved siden av familien min (mine næreste venner ser jeg på som familie) er det to ting som er ubeskrivelig viktig for meg.

Prioriteringslisten er altså klar, og det er nydelig med egne bekreftelser.

Jeg er mamma, kone, har verdens beste jobb som organisasjonsutvikler – og er fitnessutøver.