Skal jeg stille i bodyfitness igjen?

Nå når det nærmer seg NM får jeg mange spørsmål om jeg har tenkt å stille i konkurranse igjen. Svaret på det er ja/nei :)

Dere vet jeg er opptatt å bare gjøre ting som gir meg verdi. Fitness satsingen gir meg verdi i form av en livsstil som for meg er helsefremmende. Bortsett fra at jeg hadde løpt mer om sceneformen ikke var målet lenger, er treningen og kosten den samme om jeg skal stille igjen eller ikke.  Personlig har jeg aldri forstått helt de utøvere som ser på onseason som en unntakstilstand, bortsett fra mengde kcal da,  men det er en annen diskusjon :)

Jeg begynte med fitness relativt seint kan man si, selv om jeg i kroppen hadde antall treningstimer i banken som i perioder har vært på høyde med en toppidrettsutøver.

De aller fleste jeg konkurrerer med i min klasse har holdt på dobbelt så lenge, eller mer eller mindre hele sitt voksne liv. Det betyr at jeg har litt «å ta igjen» når det kommer til muskelmasse. Det at jeg gjør dette uten dop og i en voksen alder gjør at ting tar tid. Det krever et konstant overskudd av mat med riktig fordeling av næringskildene for å bygge muskler.

OG som vi har snakket om før er det her utfordringen min ligger:

• Jeg ønsker å spise til jeg er mett – ikke mer enn det.
• Jeg ønsker å trives i kroppen min og være The Real Me hver dag – det gjør jeg ikke om jeg skal spise mer enn til jeg blir mett.
• Jeg blir ikke yngre, og kan ikke skryte på meg at det er leeeeeenge til jeg blir 35 ;) Så hvorfor kaste vekk disse gode årene med å ikke føle seg «good looking»?
• Jeg må ha en viss kondisjon på plass for å holde en medfødt «skavank» i sjakk, og for å unngå operasjon.
• Så har vi dopingsituasjonen i denne idretten som jeg personlig etisk sett sliter litt med å være en del av selv om jeg selv har et klart standpunkt imot.

Så, om jeg skal stille igjen kan jeg ikke svare på nå selv om tanken på å IKKE gjør det får meg til å gråte (og jeg gråter så og si aldri så det sier litt om hva det betyr for meg). MEN det viktigste av alt er at jeg hver dag lever som The Real Me. SÅ……

Dersom The Real ME gir meg økt grad av muskelutvikling slik at jeg føler meg sceneklar igjen med et noe bedre utgangspunkt (dvs en sjanse for at jeg løfter meg et hakk opp fra den evige 6. plassen som ser ut til å være reservert til meg ;)  så ja – da vil jeg bli å finne på scenen igjen glisende i bling bling bikini.

Noe annet er ikke aktuelt. Man har et liv. At livet brått kan bli slutt har jeg mer en nok av personlige opplevelser av  til å kunne overse.

At jeg kan utfordre meg selv og gjøre ting annerledes, og finne nye platåer jeg trives på i livet selv om det er et annet en i dag? Ja. Men det er ikke snakk om å ikke leve hver dag autentisk med meg selv <3