NM Fitness Del 4: Stagetime med tårer og nerver

Denne uken tar jeg dere med på NM reisen «minutt for minutt» slik at dere får et innblikk i forberedelse, følelser, hva som skjer og hvordan det faktisk er. For det ser jo glam ut, men er det egentlig det? :)

Jeg er ALDRI nervøs. ALDRI. Eier ikke den evnen som mange mener er viktig for å kunne prestere optimalt. Om jeg står foran 3 eller 1000 mennesker så tenker jeg alltid at jeg står der fordi jeg kan det jeg skal formidle og slik har der noe å gjøre, eller som i fitness – fordi min coach har gitt meg go` for å representere klubben.

Helt til denne gangen. Jeg trodde jeg skulle pisse på meg. Jeg som alltid snakker meg selv opp trøkket meg selv ned. Jeg hadde ingen tro på at dette skulle gå veien. Jeg la mye mer i det enn tidligere. Tidligere har jeg bare ledd og kost meg gjennom dette – denne gangen stod jeg med ryggen til de andre utøverne imens vi ventet på tur på scenen fordi jeg fikk hetta av å se på de andre.

Da de begynte å rope opp gruppene begynte tårene å renne, og jeg ble desperat da coach ikke var kommet ennå. Jeg får tårer i øynene bare av å skrive om det nå. Jeg hadde det jævlig – rett og slett.  Om det syntes vet jeg ikke, ser ikke slik ut. Heldigvis. Alt jeg ville var å ha noen sterke og trygge armer rundt meg som sa at dette ville gå veldig veldig bra. Rett og slett få trøst. Jeg klarte ikke helt nyte dagen som tidligere. Jeg kjente ikke meg selv igjen i dette, og jeg aner ikke ennå hva som gikk av meg. Jeg var rett og slett helt ute.

Det som reddet meg var alle de fine ordene fra de andre deltakerne om hvor nydelig bikinien min var, og så flott jeg så ut. Det gav meg det lille ekstra av selvtillit som jeg trengte for å mane meg nok opp til scenen. Dere er gull.

Så var det min tur i senior -168 cm. Direkte finale siden vi bare var 6 stykker, og rett på I-walk. Jeg smilte og hadde det fint, og fikk 5. plass, men gikk rett i kjelleren etterpå da jeg var SÅ skuffet over meg selv. Ikke pga 5. plassen blant alle de unge og flotte jentene, men pga typiske perfeksjonist Evy som ikke syntes at jeg presterte så godt I-walken som jeg vet jeg kan.  Hvor langt ned i kjelleren kunne jeg egentlig komme emosjonelt denne dagen? Men jeg fikk mye skryt, og gode team kollegaer gav meg det sparket og realitetssjekken jeg trengte på at sceneperformance er noe jeg VIRKELIG kan  – så her var det hodet mitt som tullet, og jeg hadde det bare med å fokusere på neste konkurranse i master.

Og i ventetiden fant jeg roen. Og da det var tid for master og uttak til finale kjente jeg gleden igjen.  Da jeg ble ropt opp i første call out som er et meget godt tegn på at man er i finalen ble det fyrverkeri inni meg.

Under I-walken i finalen vet jeg at jeg gjorde mitt beste, og jeg var fornøyd med meg selv. At det hele endte med en 5. plass som var målet mitt var supert. Men det er ingen hemmelighet at jeg ikke forstod helt hvorfor jeg ikke fikk 4. plassen.

Men det kan vi ikke tenke på nå.

Jeg er 44 år, og tok to 5. plasser i NM i fitness. Hvor mange andre på min alder har stått på en fitness scene i finalen år – ever?

På tide å gi seg selv en real realitetssjekk og klappe seg selv på skulderen :)