Endelig klarer jeg å være alene!

Jeg er over sosial. Sånn type sosial som får energi bare av dialogen med ukjente mennesker i kassa på Rimi. Bare lyden av andre mennesker som jobber for eksempel gir meg uendelig med motivasjon og driv til selv gjøre mitt.

Derfor har jeg i det siste trent på å være alene. Mener da alene over tid, og uten konkrete planer om hvem jeg skal være sammen med da og når, og hva som skal skje imellom treffene av andre ting. Som Oslo for noen dager siden, og nå denne påsken.

Så i dag gikk jeg innom gamle byen alene for å nyte lunsjboksen min før trening. Hjelpe meg for en herlig halvtime.

Nesten ikke folk tross strålende påskesol. Stille og deilig. Så uendelig godt for turbo meg å bare suge til meg alle inntrykkene et så lite, men historisk sted kan gi. Selv andedammen tok jeg meg tid til.

Og jeg har kjent det noe så herlig langt inni hjerteroten i dag; endelig klarer jeg å nyte det å være alene og vite at jeg ikke har planer om å møte noen uten å bli små stressa i tankene av det.

Ikke fordi jeg ER alene eller ensom. Men fordi det er viktig å kunne nyte å bare være med seg selv, og kjenne at det er helt greit. Jeg går ikke glipp av noe for det om. Folk rundt meg forsvinner ikke for det om :)

Nå er det å være alene over tid endelig en ny arena for meg der jeg også kan få påfyll av energi. Gleder meg faktisk til enda en kveld i sofaen alene.

De nære er jo der på pletten om jeg trenger det <3