Da jeg hilste på døden

For 18,5 år siden hilste jeg på døden.

Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning. For at jeg skulle overleve måtte de ta junior ut av magen. 12 uker før tiden, og bare 900 gram stor. Først etter 3 dager var jeg utenfor fare, og sterkt nok til å få hilse på den lille mini babyen for første gangen.

Så liten var han at vi kunne tre ringene våre helt opp på låret hans.

Noen opplevelser merker oss for livet. For meg var det å overleve denne opplevelsen som å fylle meg med kryptonitt. INGEN hverdagsutfordringer, krangler, venninneskuffelser, jobb utfordringer, fitnessdietter….what ever ….. er verre enn dette. Og jeg bruker derfor denne opplevelsen til å møte utfordringer med: er det verre enn å lukte på døden? Nope. Derfor går jeg på for det som er viktig for meg, og rir dårlige dager som om det skulle vært en lett tur på hest over prærien. En teknikk som har hjulpet meg gjennom flere tøffe sykdomsopplevelser også.

I dag er det verdens prematurdag, og jeg ønsker i den forbindelse å gi hverdagsheltene på prematuravdelingen på Haukeland sykehus all verdens takk og honnør for alt de gjør for både foreldre og baby. Både medisinsk og for omsorg. Vi er dere evig takknemlig.