Etter nydelige dager hjemme i sofaen hos mamma er jeg nå tilbake i Bergen, og i morgen begynner hverdagen for fullt igjen.

Jeg har vært helt ute uken etter NM. Klarer ikke å sette ord på hvorfor og alt det der, men det har vært skikkelig antiklimaks. Jeg har ikke orket tenke på trening, jeg har hatt dårlig med matlyst, jeg har ikke kastet meg over snop og kaker som jeg trodde jeg kom til å gjøre, jeg har ikke vært i mitt vanlige gode humør, jeg har faktisk ikke tenkt en eneste hel tanke før jeg jobbet hjemmeifra fredag, men jeg har heller ikke vært sur og gretten. Bare stille og ekstremt rolig for å være meg. Jeg har bare hatt behov for hvile, hvile, hvile. Og det har jeg fått gjort så til de grader. Å gå fra over 20 000 skritt om dagen til maks 6000 sier sitt. Men jeg har fått ladet batteriene, spist etter klokka, kost meg med familie, shoppet – ja dagene har vært akkurat som bestilt. Så får jeg håpe klumpen i halsen og tårene i øyekroken forsvinner etterhvert :)

I går hadde jeg min første skikkelige treningsøkt, og om det gjorde godt? Var i alle fall godt å kjenne at jeg ikke har glemt hvordan det er å bevege seg tross 7 dager nesten helt uten :)

Nå skal jeg bruke den kommende uken til å tygge på hvordan den nye treningsplanen min skal se ut, og prøve meg frem. Kosten min er jo den samme så der blir det ikke andre endringer enn at jeg skal tilbake til den energigivende balansen, og med en cheatday i uken. har fått ulystet meg så pass nå på både brunost og hamburger at magen roper etter Evy mat :)

Gir meg selv litt mer tid før jeg er helt på igjen og tilbake til meg selv.  Det er jo hverdagen jeg liker best, så kanskje det rett og slett bare er den som trengst for å komme meg  100% på plass igjen. Med å fortsette med å bare velge det som gir meg mest verdi kommer jeg nok fort tilbake.

Trenger bare å stoppe opp litt, gå igjennom, reflektere, evaluere og sette nye mål :)

Når klokken ringer 05:55 – og av og til enda tidligere – spretter jeg ikke opp av sengen i denne perioden av oppkjøringen.

Nix. Da er jeg drittsur og ramser opp hundre gloser inni meg før jeg demonstrativt kaver meg ut av sengen og sukker på meg klærne.

Bikkja bør holde følge fra starten av eller så kommer det enda flere gloser. Jeg begynner så å fokusere på å tenke positivt, og oftest hjelper det å løfte blikket opp fra bakken.

For gradvis i takt med skrittene stiger humøret, og det hjelper absolutt på å bo så vakkert til som jeg gjør.

Fokuset går da fra drittsur, via hvor privilegert jeg er til maks fokus på havregrynsgrøten og morgenkaffien som venter hjemme.

Bare 10 dager igjen nå med morgencardio før frokost……

Jeg sitter helt målløs. Eier ikke ord. Jeg er verdens heldigste. Heldigste som har en bestevenninne som tross alt hun er midt opp i nå strekker seg enda en gang til det ytterste for å støtte meg og egoet mitt.

Hun ringte i kveld og sa at hun slipper alt, og har ordnet seg slik at hun kan bli med meg til Oslo og hjelpe meg med alt som kreves under NM. En rolle med en psykisk prøvelse som skulle vært eksamensoppgave på psykologi studiet ;) For dette er ikke en rolle hvem som helst kan ta; tårer, latter, barbering både her og der, bæring, passe tiden, tåle kommandering, motivere, få meg til å føle meg som  verdens fineste, hente ditt og fikse datt, og ikke minst ta snaps og bilde til blogg og insta. Huff, jeg er nok værre en værst ….. :)

Og nå blir hun med atter en gang, og denne gang både herdet og godt klar over hva hun går til etter x antall konkurranser.

Love U BAE, du er og blir gull <3

Ikke viste jeg at det skulle bli så mentalt tøft å legge på seg alle de kiloene for å kunne bygge mest mulig for å bli enda bedre til NM. Å gjøre det – å legge på seg så pass som jeg gjorde denne gangen, og da i hovedsak med hjelp av skikkelig mat DET er ikke noe problem. Men å takle det psykisk at man ikke passer inn i noe som helst av det man har i skapet, at man ikke lenger kunne hoppe inn i de klærne man så og likte i butikkene, se på at man endrer seg så……DET var en overgang.

MEN så lærte jeg meg å elske energien overskuddet gav meg, ikke på løpingen for det gjorde kiloene bare vondt verre ut fra hva jeg var vant med, men på styrketreningen. Jeg likte hva kiloene gjorde med rumpa mi og ikke minst ansiktet mitt. OG jeg digget gainsene jeg så i speilet når jeg trente. Jeg har heller aldri sovet så godt som jeg gjorde i denne perioden. Og ikke minst, all oppmerksomheten og komplimentene i denne perioden har jo selvsagt vært hyggelig! Hvem synes ikke det er kjekt!

MEN alt i alt var det LITT for mye for å være helt meg, selv om jeg fremdeles ble sett på som «liten» om man skulle se på klesstørrelser. Likevel, nå når jeg har gått sakte men sikkert ned igjen i vekt kjenner jeg at denne prosessen totalt sett har vært digg for hodet mitt.

Jeg ser på meg selv med helt andre øyne – mye mer sunnere – som at jeg nå mer ser at det Fitness krever av oss egentlig er rar galskap. Jeg synes offseason kropp er hundre ganger så pent som onseason – og trust me, jeg gjør ikke fitnessgreiene for å se nydelig ut – haha, den som tror det har totalt missforstått meg :)

Nå har jeg enda noen kilo som skal bort før jeg er sceneklar, men nå er jeg her der alle klærne mine i klesskapet passer igjen. Og vet du hva – de passer nå selv om jeg er 2 kg tyngre enn da de passet sist – ikke verst. For det betyr jo bare at jeg har fått mer muskler på kroppen!! Prosessen har altså vært verdt det i forhold til målet.

Så i dag gav jeg meg selv ett stort smil i speilet fordi jeg har taklet denne prosessen også. Taklet å legge på meg hele 16 kg fra scenevekt og 11 kg mer enn det som jeg tidligere så på som min trivselsvekt. Jeg har lært at hvordan man føler seg ikke skal styres av vekten. Jeg stoler mer på målbånd enn på vekt. Og jeg hører mer på komplimenter enn på min egen stemme i hodet.

Hvor jeg ender etter konkurransene er ferdig denne gangen har jeg en tanke om som jeg har uttalt til mine nærmste da jeg var på det platået da jeg følte meg som finest.

Om det betyr at jeg må skifte ut hele garderoben min får vi se.

Jeg er i alle fall lykkelig over at jeg klarte det. For jeg kan se meg tilbake og vite at jeg har gjort det beste jeg kunne for å bli bedre enn sist konkurranse – både med kost, overskudd og trening.

Jeg klarte å vinne enda en seier over meg selv <3

For en innholdsrik dag! Er som den har hatt 2 døgn i seg :)

Først kjørte jeg bestis som hadde vært på overnatting til offshorekopteret (som jeg kaller det).  Så var det jobb før modelloppdrag for hudpleiesalong. Alltid like kjekt. Etter det fikk jeg solet meg litt  – over 20 grader i Bergen i dag – hva skjer? ;)

Så ble det styrkeøkt som tok tiiiid. Jeg er ikke flink å holde trøkket når jeg har bendag og ikke har med pisker. MEN skal sies – jeg løfter med motstand uten å droppe noe spess så jeg gir alt. Er bare pausene mellom de ulike øvelsene som blir sumle lange.

Så var jeg på Fløyen siden ett vondt kne hindrer meg litt i å løpe på. På vei hjem ble det endatil litt boksing (ja, jeg har fått dilla). Maten til i morgen måtte jo også gjøres klar, og gymbaggen pakkes.

Og nå ligger jeg her i sengen med pc`en og heier på «nesten sambygdingen» Warholm som har blitt verdensmester.

Selv energien har vært mer på plass enn i går da jeg var helt ferdig.

Sovner med andre ord straks med ett smil om munnen :) Håper morgendagen også gir følelsen av litt ekstra tid! 

Det skulle vært obligatorisk. Obligatorisk for alle voksne jenter å ha en real selvfokuserende dag der man får stylet seg opp etter alle covermodellers regler.

Hatt seg et skikkelig fotoshoot med en fotograf dyktig nok til å få det til å sparkle i øynene, le og kose seg som man hadde stått foran et kamera 1000 ganger før. Glemme alt som heter jantelov, og gi sin egen selvfølelse ett etterlengtet kikk.

Hvorfor? Fordi det er så utrolig viktig å gi janteloven en på tryne, ikke minst sine egne negative tanker om seg selv og sitt utseende. Det er lov å pynte seg, det er lov å føle seg sexy, det er lov å strekke strikken ut over sin egen komfortsone – og ikke minst viktig for en selv.

For meg har det hjulpet meg å se meg selv med andre øyne. Faktisk bli stolt av hvem jeg er og hvordan livsstilen min får meg til å se ut. Hjulpet meg til å hate den stadig stigende alderen min et hakk mindre. Akseptere at cellulitter er noe jeg har uansett fettprosent. Lært meg at sminke faktisk kan trylle, og ikke minst få frem den fineste utgaven av meg selv. Innse at strekkmerker er noe jeg bare må akseptere. Fått meg til å tenke at jeg ikke har noen annen grunn enn å rette opp ryggen, og fortsette å være meg selv. Lært meg å smile og takke hjertelig når noen gir meg komplimenter, og ikke minst: tro på de når de sier fine ting til meg.

Det er ikke å være selvsentrert. Det er ikke å være overfladisk og overfokusert på det ytre. Og ikke minst, det gjør meg ikke mindre intelligent eller dyktig i jobben min.

Man har lov til å tenke fint om seg selv. Det er lov å være stolt over seg selv<3