Motivasjon
-
12 weeks challenge
Okidok, da er jeg inne i boblen igjen og kaster meg like gjerne ut i en selvpålagt 12 weeks no candy king challange. Yepp, for det er i dag 12 uker igjen til NM, og skal jeg komme meg i sceneform må jeg ta tak NÅ – ikke i morgen :)
Jeg er litt sånn alt eller ingenting. Og jeg vil heller være sikker enn usikker på at jeg rekker å komme i mål. Siden å stille i fitnesskonkurranse er veldig selvvalgt er det ikke synd i meg heller. Man må rett og slett gjøre det som må til. Dessuten har ikke kroppen og helsen min – eller noens for den saks skyld – hverken bruk for eller godt av hvitt sukker. Vinn vinn med andre ord :)
Så i går kveld ble min siste skål med is for sommeren spist. Den smakte deilig skal jeg si dere :) Elsker vaniljeis med lakris og salte nøtter <3 Dette blir ikke lett, men er absolutt verdt ett forsøk. Har jo klart det før :) Fra nå av skal skålen med is på lørdagskvelden bli erstattet med en stooor skål med friske bær og en klæsj kesam. Minst like godt!
Bli med? Om ikke håper jeg du heier på meg for det trenger jeg nok! :)
-
Firework
I dag fikk jeg en veldig hyggelig melding fra en tidligere kollega.
Musikk gjør ekstremt mye for meg. Det kan gi meg både ekstra giv og energi, hjelpe meg å rette opp ryggen, men også dra meg ned om jeg hører på feil sang til feil tid.
Jeg er en slik som hører på tekster. Det vet de som kjenner meg godt. Den veldig hyggelige meldingen jeg fikk i dag var med denne herlige sangen. Hun visste at jeg ville høre etter nettopp på teksten.
Siden har jeg sunget på den i hele dagen med ett stooooooort smil :) Og treningen, den gikk som en lek!
-
Just what I need
Ja, du ser riktig. Fitnessfrue spiser FROKOST klokken 12. Hva har skjedd? :)
Jeg har rett og slett sovet lenge. Endelig! Ranglet ikke i går, men som dere har forstått har hodet mitt vært litt for fullt de siste ukene. Den vanlige energien har slik ikke vært på plass. Den vanligvis gode døgnrytmen min har vært urytmisk.
Jeg bestemte meg derfor for å ha en nullstillingslørdag. Ingen vekkerklokke, ingen «må ting», bare gjøre det som faller meg inn (og nei, det betyr tvilsomt at jeg sitter på rumpen hele dagen ;)
Så nå nyter jeg «av og på» solen på terassen med favorittmaten min. Treningen tar trekløveren i kveld (det nye kallenavnet på oss som er igjen hjemme:)
Kjenner energien starte å bruse i meg igjen. The Fitnessfrue feeling.
I’m back! :)
-
Hei og hå :)
Beklager kjære dere, i dag blir blogginnlegg nedprioritert – what? :)
Sent hjemme fra jobb, på prøvetur med mulig kjøper til min herlige Mini S som nå er for salg, og så mat. Så må jeg faktisk prioriterte å trene fremfor å blogge. Håper dere forstår. Kan ikke droppe det om NM er målet :)
Men nå står jeg jo her da, og skriver til dere mellom settene ;) Må rett og slett bare si tusen takk for alle de fine ordene – og blomstene – dere har sendt. Det varmer virkelig <3
Så nå er blikket rettet fremover og nye mål skal nåes – både vedrørende jobb og privat.
Og hva kan egentlig gå galt? Ingenting :) Livet skal leves!
-
Bill.mrk: Oppsagt
Jaja, da har jeg opplevd det også. Å bli oppsagt. Over 7 års utdanning og 15 års arbeidserfaring hjelper lite når oljeprisspøkelset farer over byen. Det eneste positive med denne opplevelsen er at jeg som HR rådgiver blir en erfaring rikere; å kjenne selv på kroppen hvordan det er å få den kjipe beskjeden om at «vi ikke lenger har bruk for deg og din kompetanse». Dette er en erfaring som blir gull verdt å ta med seg i HR arbeidet videre, om jeg flere ganger skal sitte på arbeidsgivers side av bordet i en slik situasjon.
Ledere går rundt hvite i ansiktet og utslitte etter timer med vurderinger av sine ansatte og kollegaer frem og tilbake – hvilke kompetanse skal man beholde og hvem må gå. Så er det alle samtalene som skal planlegges der ord skal vektes på gullskål. Budskapet er klart, men vanskelig å formidle. Her er det viktig at ikke noe er overlatt til tilfeldighetene – i respekt for den utsatte medarbeideren.
Lederne har en tøff jobb de har min fulle sympati, men det kan ikke måle seg LITT med hvordan den oppsagte medarbeiderene har det.
Nedbrutt selvfølelse, bekymringer for økonomi, ansvar over familie og forpliktelser…….Midt opp i alt møter man forventninger og vel mente ord om å brette opp armene og gi alt i oppsigelsestiden. En oppsigelsestid som for mange gjerne strekker seg over 3 måneder etter den grusomme beskjeden. Dette i plikt og ansvar overfor bedriften, de kollegaene som fortsatt har jobb, og ikke minst for lønningen man tross alt får utbetalt i oppsigelsestiden. Klarer man i tillegg å smile og holde leveransen oppe får man et ekstra klapp på skulderen for god lagånd.
Men hjertet til den oppsagte gråter, og fortvilelsen over å være overflødig er til å ta og føle på. Egentlig vil man bare gjøre en ting: snu seg rundt og ja, kline til med en strak høyre. – I ren fortvilelse.
Jeg har en sterk faglig mening om at arbeidsplikten burde utgå for de oppsagte som ønsker det, og lønnen bestå, i slike faser. Som en «belastningsbonus» på linje med ledernes «resultatbonus». Dyrt for bedriftene ja, men situasjonen er uansett dyrere for den som sitter der med skjegget i postkassa.
Dette er lite kjekt. Det påvirker meg selvsagt, helt klart, men den største skuffelsen har lagt seg hos meg nå. Man må rette seg opp i ryggen, og holde hodet så klart som mulig. Ikke snakk om at dette skal få påvirke meg mer enn nødvendig. Jeg skal fortsette med å levere mitt beste ut fra situasjonen til siste dag.
For noen der ute må vel ha bruk for en høyt utdannet, meget erfaren, og ikke minst energisk medarbeider :)
-
Why I love running <3
I run because I can……
When I get tired, I remember those who can`t run, what they would give to have this simple gift I take for granted, and I run harder for them.
I know they would do the same for me….
-
Sammenligne seg med andre?
Har du noen gang tenkt eller sagt at «jeg vil se ut som henne eller han»? Det har jeg. Som da jeg spurte min coach ved første møte: «Hva skal til for at jeg får en slik kropp», og så viste jeg bilde av mitt fitnessforbilde Janne Krohn.
Jeg erfarte veldig fort at jeg fikk mye mer motivasjon til å kjøre på av å jeg endrer fokus til «hvordan kan jeg bli den beste fysiske utgaven av meg selv» ut fra det målet jeg hadde – for meg selv og ingen andre. Om ikke hadde jeg nok fremdeles hengt godt med leppa, for etter snart 2,5 år har jeg fremdeles langt igjen for å ha «like flotte skuldre som Janne Krohn» :)
Å ha forbilder, visuelle mål og motivatorer rundt seg er viktig. Men å sammenligne seg med andre, og etterstrebe å bli lik andre, ender nok oftest i ett evig jag, og ofte nok i skuffelse. Dette være seg i fitness, mål om å bli slankere eller like gjerne i jobb sammenheng.
Vi lykkes så mye lettere med å sette opp mål ut fra det livet vi selv ønsker å leve, og ut fra egne forutsetninger. Glede seg over de små seierene, og hva man har klart å oppnå for seg selv.
Slik blir man like glad i prosessen. Som for meg: prosessen har blitt en livsstil. Da er alt det som skjer i tillegg, som konkurransen og det som skjer der, en bonus.
Så folkens, la oss være våre egen motivasjon gjennom egne resultater <3