Elsker hverdagen. Nyter hverdagen så godt jeg kan. Jobber fremdeles med å fylle helgene og feriene mine med maks innhold av det som gir meg mest verdi, men hverdagen har jeg kontroll på.

Mine favorittaktiviteter i hverdagen er:

• jobb
• trening

Her er jeg i de situasjonene. Håper du ser at jeg elsker de. 

Jeg har faktisk bare fått negative bemerkninger en gang iløpet av de 3 årene som blogger. Og det var da en avis i Bergen skrev om fitnessreisen min. Nett-trollene holdt ikke igjen i kommentarfeltet om hvor stygg jeg var i sceneform.

Slikt biter ikke på meg.

Noe annet jeg stadig får høre som er litt tyngre å svelge er «godt du er menneskelig», «så bra at du kan kose deg du også», «viktig å lytte til kroppen», «nå må du slutte å stresse» når jeg blir observert med litt snop, alkohol i glasset, på fest, når jeg gir utrykk for at jeg er trøtt eller når jeg flyr fra den ene aktiviteten til den andre høy på livet.

Hvorfor er jeg ikke menneskelig? Hvordan kan noen mene at jeg ikke koser meg selv om jeg kan ha flere treningsøkter iløpet av en dag?  Lytter jeg ikke til kroppen selv om jeg innimellom blir trøtt? Er det stress å fylle dagen med aktiviteter tilpasset energinivået jeg er tildelt? Vet det oftest ikke er vondt ment, men når man får høre det ofte nok er det ikke greit når man ikke kjenner seg igjen.

For meg gir det mest energi å være tiger foran sau. For andre er det andre balanser som gir mest verdi.

Som jeg bare kan si hva som er best for meg personlig, kan ikke jeg eller noen andre bestemme hva som er gode valg for deg.

Normalitetsprinsippet er for meg like utgått på dato som janteloven.

Så ja jeg er tiger og stor trives som det. Så når jeg sier det er bedre «å leve som tiger enn sau» tenker jeg på meg selv, og ikke hva som er best for deg. Det samme bør du tenke.

Vi er alle like menneskelige. Selv om vi er forskjellige. 

En merkelig følelse spredde seg gjennom kroppen min i dag etter en rask tur til Fløyen med en bestis. Først forstod jeg ikke hva det var. Var jeg begynt å bli syk?

Men så rumlet magen og jeg forstod var det var: jeg var jo sulten jo!!!! Måtte jo bare le :)

Som dere vet kjenner jeg ikke hverken sult eller metthetsfølelsen. Jeg gir kroppen det den skal ha og ferdig med det. Dette har gjort at «diett er lett» selv om jeg selvsagt blir litt sur og slapp på slutten som de fleste andre fitnessutøvere. Men det er litt rart å ikke kjenne på sulten, og noe jeg savner,  da det er en OK regulering å ha kan man si.

Men nå har jeg spist mer mat en noen gang for å bygge mest mulig muskler, så da har jo kroppen vent seg til det. I dag da jeg ikke hadde spist så godt som jeg pleier tidlig på dagen, så sa kroppen altså i fra. Rart, men godt å kjenne.

Så nå vet jeg hva det vil si å være sulten. Hmmmm, vil det bety at dietten ikke kommer til å gå like lett neste gang? ….. OMG…..

Vi har det alle inni oss. Viljen til en tiger.

Min styrke kommer ikke fra å takle den livsstilen fitness krever.

Min styrke kommer fra alle de gangene jeg har løftet meg selv opp når livet har gitt meg en real knockout.

Denne styrken har jeg tatt med meg inn i fitness satsingen.

Har du tatt fram tigeren i deg? 

Jeg gråter sjeldent. Alt for sjeldent vil nok noen si. For en som elsker hverdagen som jeg  er livet stort sett herlig, og vi er vel forskjellige. Tøffe dager, opplevelser og perioder møtes av meg med oppbrettede armer. Ikke tårer. Ikke fordi jeg holder det inn i meg, men fordi vi mennesker har ulike måter å reagere på. Men tårene må jo komme ut en gang.

Som i går. Og slik skjer det oftest (ikke i betydningen av hyppig, men i form av situasjon):

Kjører på trening. Svært motivert tross en litt dårlig intervalløkt på morgenen med fokus på tempo, der kroppen ville være alt annet enn rask kan man si.

Gymmet blir raskt tomt for folk i det fine været, og jeg er alene etter første øvelse.

På øret har jeg alle mine favorittlåter. Så kjenner jeg det. Mitt i militærpressen kommer de. Rennende. Tårene. Og jeg lar de renne. Og slik holder det på til jeg er nesten ferdig med treningen.

Blir likevel sterk av det og treningen blir slik god, men litt rar. Og jeg blir jo ikke bare sliten fysisk, men ganske tømt av det.

Uansett. Jeg har fått lettet litt på trøkket selv om jeg ikke kan peke på noen spesiell grunn. Er nok bare et resultat av alle tankene jeg så og si alltid har surrende non stopp i hodet. Men veldig greit. For det er sikkert en stund til neste gang.

Gymmet er jammen et herlig sted.

…..hva gjør man da? Prøver igjen? Ikke gi seg? Finne alternativ som fungerer like bra? 

Hoppe rett over på nr 2 på prioriteringslisten man har satt opp for seg? Kan man egentlig ta til takke med det? Er ikke noe satt som nr 1 fordi det gir en mest? Høyest verdi i livet sitt? Skal man da fravike det målet?

Uansett hva prøver jeg å leve etter følgende regel. Og det funker faktisk oftest. 

Prøv det :)

Da er det på tide å få litt kontroll på cm-målene igjen, og ikke bare se men vite hvordan kroppen responderer på kost og trening. Rapport sendt inn til coach og det skal gjøres en dag i uken fremover.

Teamsamling, formsjekk og poseringstrening i dag, og kjekt å møte gamle og nye teammedlemmer. Det blir det alltid god stemning og godt humør av.

Etterpå trente jeg og Julie styrke sammen, etterfulgt av en rask powerwalk opp bakkene her i Bergen mot byfjella. Fitnessjenter velger sjeldent flat vei skjønner dere. Her skal glutes utfordres hele veien – hehe. At det må gå nedover på vei hjem tenker vi ikke så mye på ;)

Jammen ble det ikke mer cardio på meg også i dag i form av intervaller på kveldingen. Var nok inne dagen  i går som  gav meg for mye energi. Men bevegelse er ikke farlig. Så hvorfor ikke flyte på bølgen når energien er der? ?