Dette blir et innlegg uten bilder. Jeg vil sette ord på noe som er viktig for meg.

I dag begynte jeg å gråte da jeg åpnet facebook. Ble rett og slett lei meg, eller – fikk nok. Begeret rant over. Enda en gang lyste en artikkel mot meg der jeg som fitnessutøver ble stemplet som dopa, fitnesshysterisk, streber etter et uoppnåelig kroppsideal og sunnhetshysterisk. I dag fikk jeg endatil passet mitt påskrevet som en jente med stemmeforandring, forstørret klitoris, depresjon, angst og selvmordstanker.

Neida, det skrives ikke om meg personlig, men de skildrer oss fitnessutøvere som om vi er one of a kind hele gjengen – på samme feile måte som å si at alle utlendinger er kjeltringer.

Denne gangen var det en masterkandidat fra Norges Idrettshøyskole som brukte sterke ord og påstander. Hun la ikke fingrene imellom. For å lage blest om sitt studie formulerer hun seg som hun har 100- talls informanter fra fitnessmiljøet som alle kunne bekrefte at de var avhengig av sentralstimulerende middel, og ble stukket med sprøyte med dop i rumpa av kjæresten sin.

Men nei, bak de stigmatiserende ordene er det 8 informanter. Hun lar altså 8 enkeltstående individ fra fitnessmiljøet stå som stemmegivende for hvordan alle vi fitnessutøvere egenetlig er. Masterstudenten sier ikke noe om i artikkelen om disse er en del av det aktive og konkurrerende fitnessmiljøet.  Altså presenterer hun ingen definisjon på hva hun legger i fitnessutøvere. Ei heller hva hun definerer som et fitnessmiljø.  At disse jentene som har valgt å bruke sterioder sier at «Alle vet at alle bruker, men ingen innrømmer det» skal liksom forsterke sannheten i budskapet om at vi er en gjeng med ødelagte kropper og sinn. For meg blir det som når ungdommen i huset bruker argumentet  «men alle andre får lov» for å forsterke hvor kjipe vi foreldre er som da sier nei.

Jeg undergraver ikke viktighetene av å sette fokus på  og jobbe imot bruk av doping. Jeg heier på Antidoping Norge sitt arbeid. Jeg er også fullstendig klar over at doping er en stor skyld i fitnessmiljøet sitt dårlige renome, og slik fører til manglende aksept for at vi kan få lov til å si at vi driver med idrett på lik linje med en syklist, svømmer, friidretsutøver eller turner.

Det jeg nekter å akseptere er denne manglende nyanseringen og respekten for at det er faktisk veldig mange av oss faktiske konkurrerende fitnessutøvere som ikke kjenner oss igjen i et eneste ord av det som skrives. Og nei, det er ikke på grunn av manglende selvinnsikt eller fornektelse. Det er faktisk fordi det ikke faller oss inn å ta et slikt valg en gang. Og det er faktisk ikke et tema, annet enn når vi blir lei oss for alt dette negative snakket om fitness.

Forskere av alle kan bruke sin kunnskap og mulighet til å fremme hvordan man kan oppnå de beste resultater uten bruk av dop og andre ulovlige og kunstige hjelpemidler. De kan fortsette å sette ord på skadevirkningene. Men det kan vel gjøres uten å bruke tabloidmessige formuleringer i en forkningsbasert artikkel?

Jeg selv er faktisk så hysterisk for at jeg i det hele tatt skal putte i meg noe som kan ligne på sentralstimulerende middel, at jeg tørr nesten ikke kjøpe proteinpulver som selges i åpen butikk på XXL engang. Jeg vil faktisk bli trodd når jeg sier at store deler av min oppkjøring sist konkurranse faktisk foregikk uten så mye som et gram proteinpulver. Jeg er i en klubb der jeg må garantere for at jeg ikke bruker doping, og må la meg teste om de ber om det. – Noe jeg håper vil skje. Ingen av mine coacher har skrevet opp et eneste preperat på tilskudd på kostplanen min annet enn proteinpulver, men da som et av flere alternative proteinkilder, blant kylling, egg og biff. Jeg har altså hatt alle muligheter til å velge det helt bort om jeg ville. Så fjernt er det for meg det som blir skrevet i disse artikklene at jeg vil ha meg frabedt å bli omtalt på den måten.

Alt jeg ber om er ikke at man slutter å bekjempe doping. Alt jeg ber om er at de som ønsker å sette ord på dette teamet bruker ordet NOEN fitnessutøvere, ikke generelle formuleringer som dette direkte sitat fra artikkelen til Ingveig Innerdal, masterstudent fra NIH, i Dagbladet sin nettutgave i dag: «….Baksiden av de glansfulle og brunmalte fitnesskroppene er derimot stemmeforandring, forstørret klitoris, depresjon, angst og selvmordstanker…..»,  og videre at man som forsker ikke tillater seg å anta: «….det kan antas at anabole androgene steroider har blitt et relativt vanlig pres(en)tasjonsmiddel også blant kvinner…..» .

Jeg føler meg rett og slett trakket på fordi jeg kjenner meg på ingen måte igjen. Jeg er en voksen utøver som begynte med dette i voksen alder fordi jeg finner det fasinerende å se hva man kan få til med kroppen sin. Jeg synest muskler er fint, og hadde og har et ønske om å bli sterkere, og få den symetrien og muskelmassen som kreves for å kunne gjøre det bra i fitnesskonkurranser.  Dette gjør jeg med god trening, sunn og ren mat med rett sammensetning av fett, proteiner og karbohydrater. Ikke med hjelp av doping prepperat.