Fitness
-
Jeg traff en nerve!
Å mimre er ikke alltid like dumt.
Men når man starter å mimre er det vel fordi noe i magen gir oss ett hint, eller?
Ikke vet jeg, men i går tenkte jeg sykt mye på fitnessreisen min.
Og det beste: jeg tenkte ikke på den siste runden negativt!
Faktisk falt en ukontrollert tanke inn i hodet mitt der i mimringen. Og den sa:
Skal vi kjøre en runde til?
Nå har jeg INGEN planer om det i det hele tatt selv om jeg fremdeles trener for bygge fitnesskroppen.
MEN mimringen min traff en nerve tydeligvis. Og det beste:jeg ble ikke lei meg, fikk ingen blanke tårer.
Nei, JEG SMILTE!
Smilte og fikk godfølelsen I MAGEN!
Seier. Rett og slett seier. Etterlengtet følelse.
Om det var en forbigående greier? Aner ikke. Men likte det. Likte at jeg er på vei til å fordøye det hele, og ikke bare bli lei meg rundt det.
Selv om det å bli lei seg for en finaleplass og bedre plasseringer helt kokko.
Umulig og forklare og jeg skal ikke forsøke meg på det nå.
Men uansett.
Jeg traff en god nerve i går, OG jeg likte det.
Så får vi se :)
-
Tenk at jeg var den første!
Kom tilfeldigvis over et bilde fra min første fitnesskonkurranse da jeg stilte i bikinifitness.
Tenk at jeg da var den eldste i Norge som noen gang hadde stilt i bikinifitness!
I bodyfitness var ikke det noe nytt, men i bikinifitness ja.
Om jeg ikke husker feil var den nest eldste norske som var med ca 15 år yngre enn meg. Det var ikke noe som het masterklasser da, så jeg stilte sammen med den unge og spretne ungdommen.
Klart jeg var stolt!
Skulle gjerne gjort det igjen med den kompetansen og erfaringen jeg har nå – hehe – hvem tenker ikke slik. Men på reisen har det også blitt klart for meg forskjellen i de ulike grenene, og jeg identifiserer meg på egen måte med bikinifitness. Så det hadde ikke føltes riktig slik jeg kjenner det nå å bytte klasse og gjøre bikinifitness en gang til. Alderen min tilsier heller ikke det at det er et smart trekk ;)
Men minnene, reisen, coachen min Ida som jeg hadde da og som virkelig heiet meg frem med sin støtte, alle de nye vennene jeg fikk……Hadde ikke villet vært foruten.
For ikke snakke om hvordan jeg har blitt enda bedre kjent med meg selv og enda mer sterkere i min personlighet.
Jeg er evig takknemlig for at jeg hev meg på galskapen som jeg mener det fortsatt her.
En herlig galskap :)
Du vil kanskje også like
Hva skal til for å komme i fitnessform!
Veien til fitness i alder av 40 år
Uforglemmelige øyeblikk
-
På tide å ta kaninen ut av hatten…
Sitter og ser på bilder fra NM i september. SÅ fornøyd med håret. SÅ fornøyd med formen jeg har klart å bygget på disse få årene. SÅ fornøyd med sminken. SÅ fornøyd med den unike og svindyre bikinien. SÅ fornøyd med å ta valget den gangen om å satse på fitness. SÅ stolt av å atter en gang få vist at jeg har noe på den Fitness scenen å gjøre siden jeg atter en gang kom til finalene. SÅ glad for å ta ett steg nærmere pallen.
Likevel en så ufattelig trist dag.
Jeg gikk med tidenes klump i halsen hele helgen. Jeg koste, lo og svinset ikke rundt som jeg pleide. Jeg var ikke sosial. Jeg ville bare gjemme meg. Var så utrolig langt nede at jeg ikke trodde det var mulig.
Jeg kjente ikke meg selv igjen.
Jeg hadde støtte som bare det rundt meg. Folk som bare ville løfte meg opp. Men jeg tok ikke imot. Lukket meg inn i skallet mitt så til de grader. Tok ikke til meg fine ord.
NM var ingen god dag. Og jeg klarer ennå ikke å sette ord på hva det var.
Som dere vet var jeg det som kalles overtrent, jfr en av Norges beste idrettsleger. Kanskje det var det som slo inn. Jeg ble også gradvis meget syk etter NM. Kanskje det var det som allerede var i gang under konkurransedagen.
Ikke vet jeg. Men siden den dagen har jeg hatt vanskeligheter med å snakke om, høre teammates snakke om oppkjøring og når de spørr meg om konkurranseråd og -erfaringer. Jeg blir rett og slett kvalm. Minnene om NM sitter i.
Og ikke minst kommer klumpen i halsen tilbake.
Men opp i alt, når jeg i kveld sitter og mimrer, så er jeg så stolt og så kry at jeg kan sprekke.
Jeg er så glad for at jeg fremdeles lever «livsstilen» med alt jeg har lært og erfart om trening og ikke minst kosthold. Det endrer jeg ALDRI på selv om jeg nå kjenner meg ferdig med de knallharde oppkjøringen og ensidige dietter på slutten – og null snop ;) Savner hverken «null pupp» eller den skrukkete huden man får med så lav fettprosent :)
Men reisen har gjort at mitt virkelig jeg, på godt og vondt, har kommet enda bedre frem. Jeg har lært meg selv og kjenne, og blitt super klar over hvem jeg vil være, lært meg å bruke tiden på bare det som gir meg verdi, erfart hvem som er der og hvem som har forsvunnet. Fått mange brikker på plass og ikke minst bygget ett sterkt mindsett enda sterkere. Jeg digger det livsstilen jeg lever med all trening og det gode kostholdet gjør med huden min, håret mitt, energien min i hverdagen og hvordan kroppen min ser ut. Jeg er ikke redd for å si det. Men jeg er lei meg for at den siste konkurransen skulle bli slik. Trist om det på sikt skal overskygge alt annet som bare er positivt.
Bortsett fra den ene dagen…
Nesten så lei meg at jeg har lyst til å gjøre det godt igjen for meg selv med å kjøre en runde til…..
Men ikke nå. Klumpen i halsen som kommer når jeg tenker på det må bort først.
Om det noen gang kommer til å skje…..
Fanget med klump i halsen av en venninnene som var med og heiet meg frem <3 Ikke et godt øyeblikk, men glad jeg har et bilde som viser hva jeg følte den dagen. -
Fitness over for alltid?
Reisen som startet som et prosjekt ble lang. Fordi jeg elsket det.
Jeg trodde jeg skulle ha svaret og ny plan klar raskt, men slik ser det ikke ut til gitt. Jeg trenger rett og slett mer tid.
Jeg har jo under hele denne onseason perioden gjentatt til det kjedsommelige: aldri mer – men jeg av alle vet jo at det er noe man skal passe seg for å si.
Jeg trenger mer tid :)
I mellomtiden har jeg tenkt å trene som jeg liker best og føler for hver dag. Jeg spiser fortsatt sunt og sliter fremdeles med å sove innimellom – altså er meg selv :) Jobben min er jo enda viktigere for meg, og den er jo den samme med eller uten fitness. I tillegg har jeg mer enn nok fritidssysler med www.eatandtrain.no , og å følge opp kursdeltakerne våre.
Tiden får vise hvor livet mitt går herifra – men at jeg skal ta kontroll over det? Ingen tvil.
Trenger bare litt mer tid til å tenke først :)
Du vil kanskje også like
Se min nye treningsplan!
Firework
Morgencardio – kickstart for forbrenningen!
-
Vekten er på plass!
Ja, jeg har lært meg i løpet av fitnessreisen å se på form ut fra mål og hvordan jeg føler meg, og ikke vekt. Likevel – for å ikke miste helt gangsynet, som man lett gjør på denne reisen – så tok jeg bilde av meg selv og skrev ned vekten jeg hadde på det tidspunktet jeg følte meg mest vel, og hadde mest energi – rett og slett følte meg tipp topp på alle måter – for å vise meg selv hvor jeg skulle etter at NM var over. Og her er jeg nå og har vært her en uke. Selv om jeg har vært svært syk denne uke, og matlyst lik null, har jeg tvunget i meg mat. For det meste sunn mat. Det er viktig for meg å alltid gjøre det jeg kan. Om jeg ikke kan trene så kan jeg jo spise godt og sunt slik best for meg.
Matlysten – ikke bare sykdom som har hemmer den. De første dagene etter NM slet jeg også med matlysten, lite lyst på snop enda til, og gikk ikke så fort opp i vekt igjen som jeg bruker å gjøre. Jeg bestemte meg heldigvis etter ett par dager å ta ansvar for egen kropp og hode, og bestemme over matlysten ved å spise etter klokka og ikke etter sult eller matlyst. Det var lurt. Ikke minst for å holde energinivået, som ikke akkurat har vært normalt, så høyt oppe som mulig.
Hva jeg gjorde: Jeg økte gradvis på en 7 dagers periode opp til det antall kcal som jeg er på nå. Som en reverse diett light. Tidligere har jeg gått rett opp på det antall kcal jeg skal fra dagen etter konkurransen, men det tålte ikke magen denne gangen så derfor bestemte jeg meg for å gjøre det gradvis. Og det ser ut til å funke selv om jeg nok skulle tatt det enda litt roligere enn jeg gjorde. Det artige er at jeg ikke har gått ytterligere opp i vekt enn «målvekten min» selv om jeg har økt antall kcal denne uken. Jeg kjenner jo meg også så godt selv at jeg vet hvor det knekkpunktet ligger.
En av de tingene jeg kan takke min coach for er jo nettopp det å tørre å gi kroppen nok mat selv om det er mer enn jeg selv tror. Men klart, det krever nerding med kcal for å finne den rette balansen for den enkelte. Magen min er IKKE glad i brødmat ennå f eks så det må jeg nok bruke mer tid på. Kroppen min elsker proteiner, og det skal den få, selv om jeg MÅ sikre balanse mellom kildene.
Jeg er uansett happy. Syk, sliten, lav på energi og uten trening. For jeg gjør det som gir meg mest verdi til enhver tid. Nå er det å kaste inn håndduken og kuler’n slik kroppen trenger.
God fredagskveld til deg <3
-
Fitness-snakk uten tårer!
Yeah – det skjedde! Jeg førte en samtale med en venn om NM og mine opplevelser rundt konkurransen uten å bli rørt, tårer i øyekroken eller få klumpen i halsen! Kjente faktisk på at jeg mer angrer på at jeg ikke hadde meldt meg på Arnold i Barcelona, eller en annen konkurranse, denne sesongen. – Og ja, det er nå for seint siden konkurranseformen er gone ;)
Ikke spør meg hva som gjorde at jeg denne gangen var mer på tuppa enn tidligere – klarer ikke sette ord på det. Jeg gnurer ikke så mye på det heller for å finne ut, men tror det handler mye om skuffelse. Så får jeg leve med at jeg for en gangs skyld innfinner meg med å tro og ikke analyser det hele videre til jeg vet faktisk er helt sikker på grunn (ett av mine viktige prinsipp å ikke skulle tro men vite).
Hverdagen er så mye viktigere, og livsstilen lever jeg jo. Og hvem vet – kanskje jeg bestemmer meg for å oppleve det igjen, og da på håper jeg om såp at det blir på den gode gamle Evy måten.
Uansett mener jeg at det er viktig at teamene og coachene som har fulgt en på reisen er opptatt av dette; å sikre at utøverne blir fulgt opp også i etterkant av konkurransene. For dette handler ikke bare om fysikk, men minst like mye om psykologi. Ikke alle reagerer på samme måte, men det må man vite og tilpasse, ikke anta og overlate fullt og helt til den enkelte utøver å fikse selv. Her kan klubbene nok bare bli bedre ut fra hvor mange ganger jeg selv har blitt kontaktet av andre utøvere i andre klubber fordi de har behov for å snakke med noen som har erfaring. Fitnessmamma som de kaller meg <3 De spør faktisk: jeg føler og har det slik – er det normalt? Ergo er det ikke alle som tørr å formidle dette heller til sine team og coacher, derfor mener jeg at det må ligge på coachene sine skuldre å ta en oppfølgingssamtale med utøverne om dette når konkurransen er over. For å vær på den sikre siden og gi råd der det er behov for støtte og hjelp. Jeg er godt voksen og klarer å ta grep selv, men mange er veldig unge og har ikke samme livserfaring. De må vi ta vare på – rett og slett.
Men jeg sier ikke dette for å sette sporten i ett dårlig lys – dette er som med de fleste faser i livet som går opp eller ned. I seriøse idretter er jo debriefing en del av pakka. I noen team er det det, men andre ikke. Jeg ønsker at Fitness skal være en slik seriøs sport.
-
NM Fitness Del 5 – Afterparty
Denne uken har jeg tatt med dere på NM reisen «minutt for minutt» slik at dere får et innblikk i forberedelse, følelser, hva som skjer og hvordan det faktisk er. For det ser jo glam ut, men er det egentlig det? :) Her kommer siste innlegget om NM.
Med blandende følelser rundt 5. plassen i Bodyfitness master møtte jeg heiagjengen min backstage for fotografering og selvsagt fine ord. Denne gangen var det niesen min Sarah, BAE, god nabo og venninne Cecilie og makeup artisten min Ragnhild som hadde sittet i salen og heiet på meg + mange andre da jfr hylene fra salen :) Herlig, og tusen hjertelig takk til dere.
Følelsene mine var veldig mikset i denne stunden. Glad over å ha nådd målet mitt, uforståelig til at det ble 5. plass og ikke 4. (jeg er ærlig som alltid), klar for mer energi samtidig som man ikke vil forlate lokalene fordi det betyr mer enn noe at det hele er over…… Den tomme følelsen som kommer første kvelden og dagen/-ene etter en konkurranse kan ikke beskrives uten at man har vært der. Og den følelsen ville jeg bare utsette og utsette, så var ikke så lett å få meg derifra.
Men ute smilte solen og det fristet sykt med vann og mat – rett og slett.
Forvirret, lykkelig, stolt, trist, glad, vemodig…..med en miks av følelser gikk jeg i dusjen og så brunfargen renne av meg.
Jeg feiret så med piknikk i parken og en real fest med nære venninner om kvelden.
NM var over.
Du vil kanskje også like
Motivasjonstrening med nære og kjære <3
Sandefjord Open 2015 dag 1
Vinterens viktigste innkjøp!
