En innrømmelse….

Jeg skulle ønske at noen sa til meg helt fra jeg var veldig liten: Du kommer til å dø en gang. Ingen vet når. Lev livet ditt derfor helt på grensen hele tiden. Hvert minutt av ditt liv. Hver time. Hver dag. GJØR DET! Ikke spør. Uansett hva du ønsker å gjøre. GJØR DET! Fordi du aldri vet når det ikke lenger er en «i morgen».

Når jeg tenker på det nå får jeg panikk.  For å ikke få gjort alt jeg kunne tenkt meg. For å ikke leve et liv som gjør meg 110% lykkelig. Må liksom kjenne etter titt og ofte. Og når lykkerusen bruser i meg som når jeg er sammen med mine nære er jeg livredd for at det skal ta slutt og tviholder på situasjonen.  Livets reise har også bekreftet for meg at det hele er skjørt. Så påminnelser om det har jeg fått nok av. Kanskje også derfor jeg frykter å misse på noe?

Mine drømmer og mål er IKKE å reise jorden rundt. Ei heller å ligge på en øde strand alene, lese bøker hele dagen og drikke vin. Men å leve det med PASSION for hverdagen, for og med menneskene jeg elsker å ha rundt meg, for jobb, med nysgjerrighet og troen på at vil jeg så kan jeg.

Men du gjør jo det. Ja. Men det er så mye. Så mye jeg vil. Mye har jeg fått på plass. Mye ryddet bort. Men nye vurderinger må tas. På flere plan. Så jeg må fortsette å prioritere. Hodet kan koke innimellom. Men jeg er ikke stresset, eller tungsinnet, fordi jeg har trygget i meg selv. Men redd for at tiden skal løpe fra meg. Vil velge riktig.

Så i mellomtiden danser, lever, synger, prøver, feiler, nyter og sliter jeg på min måte. Er stadig i prosesser om hva som gir meg mest verdi.

Jeg skal fortsette å fokusere på at hver dag skal leves med passion til det fulleste. Selv når jeg er forvirret og søker.